diverse2

REISEBREV FRA MISSISSIPPI - 2007

For andre året å rad legger Rolf Mathisen ut på en oppdagelsesferd i bluesens land - USA.
På denne turen får vi et innblikk i de store og små hendelser, som lagrer minner for livet til deltagerne. For oss hjemmesittere - kan vi nesten si, vi får reisen direkte! Det er akkurat i disse dager de er der! Følg med fremover - flere brev vil komme! Turens reiserute HER (Red.)

Nå er vi i ferd med å legge den første festivalhelgen bak oss og det kjennes på huden (lyserød), i hodet, i sjelen og i hele systemet.
New Orleans gav oss to gode kvelder med masse musikk, mange blide mennesker og sterke inntrykk. Det vi kunne se av byen er på plass igjen etter Katarina sine herjinger for snart to år siden og det meste av musikere er vendt tilbake og klubbene er i drift igjen. Folk er glade for at turistene er kommet tilbake. De trenger oss så sårt. Byen har så utrolig mye å by på og det var stemning i gruppa for å bruke mer tid her ved neste anledning. Utenfor selve sentrum bærer byen sterkt preg av katastrofen, og det vil ta lang tid å få alt bygget opp igjen.
Dag Andersen fra Bodø er med på turen og fikk komme opp på scenen og spille munnspill sammen med utrolig dyktige musikere på en av de største scenene i byen. Stående applaus fra musikere og publikum og en god porsjon selvtillit med på lasset som betaling.
Sjekket inn i Indianola Mississippi på fredag og fikk med oss en kveld på en relativt ny Blues klubb som kaller seg 308. David Lee Durham og kompani gjorde kvelden uforglemmelig.
Lørdag var det klart for den åttende Highway 61 Blues festival. Rundt 30 grader varmt og høy luft fuktighet gjør det nødvendig å tilføre kroppen nok drikke. De har så godt festival vann i Mississippi, noe de kaller Budwaiser. Sammen med god grillmat og i skyggen av noen trær gjør dette at livet føles verd å leve.
Allerede på hotellet ble vi kjent med en gruppe som skulle spille der. Mor og far fungerer som manager og reiseledere og barna på 8, 12 og 15 år er artister i ordets rette betydning. Lillesøster på 8 spiller trommer så man nesten ikke skulle tro det var sant. 12 åringen spiller bass og 15 åringen spiller gitar og synger. Homemade Jamz er navnet, og merk dere det navnet like godt først som sist folkens. Denne gruppa får vi høre mer fra. De anbefales herved på det sterkeste for festivalene hjemme i Norge. Lite ante vi hva gruppen hadde å by på der vi badet i bassenget og slappet av sammen med familien fra Tupelo, fødebyen til Elvis.
Gruppa hadde tidligere i år kommet på andreplass i en stor internasjonal artist konkurranse, med deltakelse fra hele verden. Finalen ble arrangert i Memphis tidligere i år og gruppa hadde allerede vunnet distriktsmesterskapet i Mississippi. Vi mangler ord for å beskrive det de leverte. Snakk om party stemning. Selv garvede Mississippi musikere fikk fullstendig hakeslipp. Hele festival området sydet og kokte, folk hylte og ropte på mer og fikk ikke nok av disse talentfulle ungene. Dag fikk komme opp å spille en låt med gruppa som spilte på hovedscenen og folk var over seg av begeistring for dette innslaget. Man kan få tårer i øynene av mindre.
Mange navn kan nevnes og mange sterke inntrykk sitter vi igjen med, men disse ungene tok kaka. Ikke bare fordi de var så unge, men du verden de leverte varene. Det blir stort å treffe dem igjen oppe i Chicago til helgen. Til alt overmål har de invitert Dag til å gjøre flere låter med de i Grant Park. Vi gleder oss.
I dag, Søndag, har vi vært på Baptist gudstjeneste og hørt gospel. Vi måtte også til pers oppe foran alteret, men med Marith Endresen fra Sortland som forsanger, kunne det ikke gå galt. Det ble allsang med hele menigheta og smilene rakk fra øre til øre. En ny sterk opplevelse vi sent vil glemme.
Etter litt mat og klesskift, bar det oppover til Holly Ridge for mer blues. Gamle T Modell Ford dro i gang det hele i det eneste gatekrysset i landsbyen. Lokalbutikken hadde sikkert en års omsetning på mat og festivalvann/Budwaiser. Mer rotekte er det vanskelig å få det i 2007.
Trond Hansen fra Sortland spilte bass sammen med Eden Brent, som tidligere i år var på turne både i nord- og sør-norge. Gjett hvem som hadde det bredeste smilet av alle på denne festivalen. Trond har kommet hjem til sine sjelefrender.

Alle er enige i at ved siden av Homemade Jamz, var dette høydepunktet så langt. Det er i disse omgivelsene og i denne settingen bluesen har blitt bært fram gjennom generasjoner. Opplevelsen var verd hele turen alene.
Nå er det dusjing og pakking for morgendagens ferd mellom utallige historiske plasser som gravplassene til Robert Johnson, Clarksdale og Ground Zero, tanta til Ike Turner med mye mer, før vi i morgen kveld gjør Memphis og får med noe av det byen har å by på. Vi gleder oss stort og blir aldri lei.

Mandag, 4. Juni, sjekket vi ut hos de utrolig koselige folkene på Blues Traveler Inn i Indianola for å utforske mer av Mississippi og komme oss opp til Memphis.
Spenningen var stor med tanke på å få med oss alle fem bilene, men det gikk veldig fint. GPS er en nyttig oppfinnelse.
Det første som sto programmet var å stoppe i Moorehead "Where the southern crosses the yellow dog". Det er bare en planovergang i et lite tettsted, men noen påstår at det var her W C Handy satt og ventet på toget og hørte slavene synge ute på markene. De kaller det bluesens fødested, mens andre påstår det skjedde litt lenger nord, i Tutwiler. Vi tok ingen sjanser og stoppet for litt fotografering, halvgardering.
Videre bar det til Morgan og den lille Sion kirken der det står en minnestein over Robert Johnson. Quito, med nok en gravstein fant vi også selv om plassen er liten og lett å bomme på. Den tredje minnesteinen fant vi etter å ha kjørt gjennom Greenwood og litt ut på landet igjen. Etter grundigere undersøkelser har man kommet fram til at det er mest sannsynlig her han ble begravet "under a peaken tree". Sannsynligheten for at vi har besøkt graven hans nå er stor, det ble en helgardering på denne oppgaven.
Tutwiler bare måtte vi innom. Først på grunn av historien om W C Handy, som er godt dokumentert på stasjonsveggen i form av både tekst og bilder. Det neste fordi vi har en dyktig munnspiller med oss som har Sonny Boy Williamson som sitt forbilde og store helt. Litt utenfor tettstedet fant vi gravstøtten og Dag Andersen fra Bodø fikk sitt store ønske oppfylt.
Clarksdale er et besøk verd alene. Her kunne vi med fordel ha oppholdt oss i flere dager. Ground Zero var stengt når vi kom fram, men Delta Blues Museum var åpent. Stor var gleden når det datt inn 24 kjøpekåte nordmenn. På bakrommet hadde de øving for kommende blues musikere. De fikk plutselig et publikum å spille for og det syntes å være populært.
Nede i gata traff vi Stan Street som har flyttet hit og åpnet galleri i første etasje og innredet bolig i etasjen over, i et svært bygg.
Han har bant annet malt bildet som brukes som plakat for årets Notodden Blues Festival. Han kommer til festivalen selv denne gangen og lovte å ta med flere bilder. Dere anbefales herved å sjekke ut dette under festivalen. Flere av hans bilder ligger nå i våre kofferter.
Vi stoppet også ved Riverside Hotell der Bessie Smith døde. Flere kjente artister har bodd her og på plakaten utenfor nevnes navn som Sonny Boy Williamson, W C Handy og Ike Turner. Var litt greit at ikke innehaveren oppdaget oss for vi hadde som mål å rekke Beal Street i Memphis. Han liker nemlig å snakke med folk og det spørs vel om vi hadde nådd fram denne kvelden i såfall.

REISEBREV-2: (klikk bildene.)
Til Memphis, St Louis og Chicago:

Memphis
Vi kom sent fram til Memphis og var ganske slitne etter mange inntrykk og mye bilkjøring, men vi heiv oss i dusjen og dro til byen.
Beal Street har alltid mye å by på, selv på en mandag. Alle er enige om at også her burde vi hatt mye mer tid. Sånn har det vært hele veien. Ser etter hvert at vi alle hadde hatt behov for en to måneders tur, minimum.
Etter noe tråkking fram og tilbake på Beal Street, havnet vi på en klubb der Delta Highway sto for underholdningen. Flere av oss bare måtte ha med en signert CD fra et meget dyktig band.
Derfra bar det inn på BB King`s Blues Club, til et band som jeg ikke oppfattet navnet på, men som svingte så utrolig at vi skulle nesten ikke skulle ha klart å komme oss tilbake til hotellet til avtalt tid.
Tirsdag morgen dro vi ned til Graceland og besøk hos "The King", Elvis Presley. Det er i år 30 år siden han gikk bort. Noen av deltakerne besøkte nok en gang Beal Street og fikk blant annet med seg Gibson fabrikken. Nye gitarer blir med oss hjem til Norge. Så bar det videre til St Louis, og nesten femti mils kjøring lå framfor oss. Med GPS i hver bil kunne vi dele oss opp etter behov, men alle kom trygt fram og var parkert og innsjekket tidlig på kvelden.
St Louis
Noe skeptiske til blues miljøet i St Louis i utgangspunktet, ga vi oss i vei inn til sentrum, uten særlige forventninger. Overraskelsen var derfor stor når vi fikk oppleve den i dobbelt forstand store dama, Kim Massie, på en ute-scene midt i byen. Og massiv, det var hun. I et forsøk på å beskrive dama rent fysisk, uten å fornærme henne direkte, kan jeg vel tillate meg å kommentere plagget hun hadde på seg. Det var like stort som en firemanns lavvu. Jeg har bodd lenge i Nord-Norge, og har vel lært meg å overdrive noe, men plagget måtte bare være helt enormt for å få plass til dama. Men underholde, det kunne hun. Hun var "sjef" på scenen og ville nok inntatt den rollen i de fleste miljø og sammenhenger. Dama var til alles overraskelse kun 49 år, men hadde autoritet og utstråling tilsvarende det dobbelte. Kun en gang har hun vært i Europa, den gang i Ungarn, men ga uttrykk for at hun gjerne kommer over til Norge og Skandinavia. Spørsmålet er bare, på hvilken måte må hun i så fall reise? Ingen av oss er i tvil om at hun hadde blitt en sensasjon på hvilken som helst scene i Europa, så la oss gå i tenkeboksen alle sammen og få dama over.
På slutten av kvelden inviterte hun både Trond Hansen på bass, Marith Endresen og Ingjerd Strøm Hansen, opp på scenen. Jeg kan forsikre dere om at Norge markerte seg som et land med høyt nivå på artistene etter tilbakemeldingene fra publikum å bedømme. En ny "høydare" ingen vil glemme. Dette fikk vi også bekreftet når vi traff kjenninger i Chicago. De kunne fortelle at de hadde vært innom St Louis og blitt fortalt at det hadde vært en stor delegasjon fra Norge der og markert seg. Kommer tilbake til dette i neste reisebrev.
St Louis er en vakker by med mye historie og vel verd et besøk. Ville ikke gått glipp av hviledagen med båttur med " Tom Sawyer" på Mississippi og en tur opp i The Arch, drømmenes bue, over 600 fot høy.
GPSèn førte oss alle fram til Grant Park Hotell i Chicago. Jeg er imponert over roen og sikkerheten alle sjåførene utviste på denne turen. Jeg hadde nærmest angst i flere måneder på forhånd for denne ankomsten, men oppgaven løste de på en helt utrolig måte. En spesiell takk går herved til de som førte bilene trykt og sikkert fram til endestasjonen. Dere har gjort en formidabel innsats som hele gruppa er takknemlig for.

Kommentarer fra turdeltagere:
- Du verden! For en tur! Alle forventninger innfridd og vel så det. Har fått se kontrastene i USA - fra sørstatene og opp til Chicago, både musikalsk og i levesett. Masse inntrykk som det kommer til å gå år og dag å bearbeide. Fantastisk! Ingjerd Strøm Hansen.

- Vi har hatt en fantastisk tur uten de store komplikasjonene. Ganske utrolig, siden vi er et veldig ulikt gjeng på tur! Men slitsomt er det, det er godt at jeg har en ferieuke til gode når jeg
kommer hjem. Liv Haaheim.

- En fantastisk tur og mange gode opplevelser underveis. Spesielt var det hyggelig å komme tilbake til New Orleans, der vi fikk se at byen begynner å fungere igjen etter Katrina.
Synes vi har vært en fin gjeng på tur og spesielt godt er det at man tar vare på hverandre ute i den store verden. Jeg vil få takke Rolf Mathisen og hans kone for at de tok oss med hit og anbefaler en tur med disse folkene neste år. Takk til alle på gruppa, med ønske om en god sommer. Marith Endresen.

Tipper at antallet overstiger 700 000 med god margin. Du må oppleve det for å forstå dimensjonene. Av disse var langt over halvparten innom på lørdagen.
Etter å ha fått med oss Koko Taylor på hovedscenen torsdag kveld, dro alle i taxi til Kingston Minds for å høre på Duke Tomato. To band bytter på å spille på to scener hver kveld året rundt og klubben kan anbefales til alle som besøker byen. Konferansieren, Frank, ønsket oss velkommen og er i seg selv et ikon i Chicago bluesens sammenheng. Ingen gikk skuffet hjem.
Fredagen var folket spredd for alle vinder, og tilsammen fikk vi gjort Chicago på grundig vis.
Kort oppsummert kan vi nevne, Sears Tower, gitar-forhandlere, Buddy Guy`s Ledgens, Target Shopping Mall, restauranter og kafeer og et uendelig antall butikker i en by som huser mer enn det dobbelte av Norges befolkning.
Selvfølgelig fikk vi med oss mye av det som skjedde i Grant Park. Festivalen starter hver dag ved lunsj tid og det spilles fra fem ulike scener fram til ca 21.30. Etter det er det bare å rusle opp på hotellet for en dusj og klesskift og så bestemme seg for hvilken klubb man vil besøke. På klubbene spilles det gjerne helt fram til den lyse morgen, spesielt dersom det er noen som blir med på en jam.
Lørdagen var særdeles spennende for oss i og med at Homemade Jamz hadde ønsker om å invitere Dag Andersen opp på scenen.
I det vi ankommer foran scenen blir vi gjenkjent og alt ligger til rette for en stor opplevelse. Bandet tar fullstendig pusten fra folk. Ingen hadde forventet dette nivået fra så unge mennesker. Sjelden har jeg sett så mye folk foran Mississippi-scenen og folk danset og var helt med. Storebror tar med seg gitaren ut blant publikum og legger den over nakken mens han spiller. Dette blir alltid godt mottatt.
Jeg blir særdeles rørt når storebror ønsker den mellomste til lykke med tretten års dagen midt ute i settet. Disse ungene er så skjønne på alle måter, at jeg tror det må være det snilleste og prektigste blues bandet jeg noen sinne har møtt. De sjarmerte oss i senk alle sammen.
Dag blir annonsert midt ute i settet og mot slutten av bandets opptreden blir han hentet opp. Noe blek og medtatt, litt skjelven i knea, men etter å ha presentert seg på en måte som viser at han har fått en god oppdragelse, drar de i gang og folk er med fra første stund. Trampeklapp og vill begeistring blant publikum etterpå, viser at Dag ikke gjorde skam på gamlelandet. Jeg lurer på om det i det hele tatt er andre norske musikere som har opptrådt under Chicago Blues Festival. Uten tvil en av de største opplevelsene for oss på denne turen.
Familien var så glad for å møte oss igjen og kunne fortelle at de hadde spurt etter oss nede i St Louis og fått tilbakemelding på at vi hadde vært der og reist videre. Lurer på hvordan vi kunne ha markert oss så sterkt i St Louis. Visst hadde vi en herlig lang kveld på byen der, men det var ingen som markerte seg negativt, tvert imot. Gjengen vi reiste sammen med i år var en helt fantastisk gruppe. Håper at noen av dem får lyst til å bli med en annen gang.

Jeg benytter herved anledningen til å takke dere alle for et positivt bidrag og ønsker dere en fortsatt fin sommer. De som var med fra Bodø/Salten - Dag Andersen, Kjell Andreassen, Tormod Myrvang, Inge Pedersen, Marius Hetzler, Rolf Andre Mathisen, Bjørn Isaksen, Tove Mortensen og Olaug Husby (gratulerer med vel overstått).
Fra Vesterålen - Trond Hansen, Marith Endresen, Liv Haaheim, Laila Persen, Kjersti Karlsen, Edvart og Jenny Knutsen, Eirene Andreassen, Ingjerd Strøm Hansen
Fra sør og østlandet - Elisabeth Solum, Lill Mathisen, Astrid og Yngvar Rypestøl.

GJENÅPNING AV HIGHWAY 61 BLUES MUSEUM
Tekst/Bilder:©Harald Olsen
I Leland, Mississippi, ligger det velkjente Highway 61 Blues Museum. 29 mai i år var det duket for gjenåpningsfest etter flytting til nye lokaler. Taylor og Sue Webb hadde donert et gammelt bygg til museet, slik at de nå har et eget lokale hvor de kan huse sine utstillinger. Utstillinger som i all hovedsak er knyttet til lokale bluesmusikere. Etter mange timers arbeid med oppussing og flyttesjau har de klart å få til en flott utstilling i det nye lokalet som ligger skrått over gata fra tidligere tilholdssted og derfor skulle være enkelt å finne for de som ønsker å besøke museet.
I forbindelse med gjenåpningen inviterte driverne til intimkonsert og matservering. Flere artister møtte opp for å spille. Deriblant T-Model Ford, Eddie Cusic, Pat Thomas og Eden Brent. Utrolige T-Model blir aldri lei. Så snart han var ferdig, og noen lagt vekk gitaren hans, begynner han å mase etter å få den tilbake. Når ingen imøtekommer hans krav "spiller" han like godt på spaserstokken sin, mens han jamt og trutt super på flaska med Jack Daniel's, som er delvis skjult i en gråbrun papirpose. Eden Brent er et fyrverkeri på piano, en artist som er vel verd å sjekke ut for norske festivaler.
Tilfeldigheter gjorde det slik at jeg, sammen med mitt reisefølge, var på besøk på museet denne dagen, og vi ble straks invitert til festen senere på kvelden. Morsomt å være en av ca 70-80 inviterte til et slikt selskap, med mye god musikk og god mat.