diverse4

Fra scenen ble det holdt taler med takksigelser til artister og publikum som trofast har besøkt stedet disse 8,5 årene samtidig som det ble øst enkelte forbannelser over gårdeieren. Her var mange blant publikum som besøkte Muddy Waters i gjennomsnitt minst en gang i uka. Det er klart at et slikt sted vil bli savnet.

Tekst/Foto: © Harald Olsen.

Rett før jul kom "julegaven" Norges bluesfans ikke trengte å få. Huseieren i Grensen i Oslo valgte å si opp leieavtalen med Muddy Waters eiere, det skal isteden bygges om til varehus/kjøpesenter i lokalene. Klubben Muddy Waters har de siste 8,5 årene vært hovedtilholdssted for bluesfans i hovedstaden. Alle har visst hvor de skal reise for å høre blues. Stedet har trukket mange av de ypperste artister både nasjonalt og internasjonalt samtidig som det har fungert som "utrugingskasse" for unge norske artister som f. eks. Amund Maarud og Kid Andersen. Totalt har det blitt avholdt et sted mellom 2700 og 3000 konserter her. På det meste opptil 4 konserter om dagen.

Opprinnelig var bluesrockerne i Texas Twisters satt opp på plakaten denne kvelden. Men siden situasjonen ble så spesiell inviterte driverne i samarbeide med bluesklubbene i området til superjam. Alle artister som ønsket det ville få muligheten til å spille på denne jam'en, som varte fra kl. 15 på Lørdag ettermiddag til kl.03 på Søndag morgen. The Fat Tones, Tuva Andersen, Frank Aleksandersen, The Cadillac Kings, Texas Twisters, Knut Reiersrud, Ronny Aagren, Stein Stokke, Joakim Tinderholt Express, Tommy Kristiansen og Blackbirds var blant artistene som stilte opp for å vise sin støtte og sympati med både eiere og publikum. Totalt ble det et meget variert program som tross situasjonen satte fart i de fremmøtte. Arrangementet var delt i to. En ettermiddagsdel som var godt besøkt og en kvelds og nattdel hvor det var utsolgt og flere måtte finne seg et annet sted å høre på musikk denne kvelden. I tillegg til de ovennevnte artister var det flere som stakk innom for å spille litt. Her var flere dyktige, unge musikere som viser at det gror godt i den Norske "bluesungskogen".

Samtaler med besøkende og ansatte frembrakte fortvilede og bekymrede meldinger. De lurer på hva som skjer i fremtiden og hvor et eventuelt nytt sted vil bli åpnet. Alle ønsket seg et sted i tilknytning til sentrum. De ser på det som viktig ikke minst med tanke på tilgjengelighet for tilreisende. Det har svirret enkelte rykter om hvilke alternativer som arbeides med, men ingen kunne si noe eksakt så vi får bare håpe at det ikke tar alt for lang tid før et nytt blueshovedsete kan åpnes i hovedstaden. Avslutningsvis vil vi takke Muddy Waters for lang og tro tjeneste for det norske publikum og opptredende artister.

Nå er det altså slutt, kroken på døra og søken etter nytt tilholdssted. Som en midlertidig løsning vil konserter bli avholdt på Herr Nilsen, hvor Oslo Bluesklubb starter opp med konserter allerede i januar. Flere av våre bilder fra Superjam'en her.

Hva har dette stedet betydd for Norsk blues i sin helhet?
- Stedet har fungert som en motor i utviklingen av bluesartister i Norge, og da spesielt i Osloområdet, de årene de har holdt på. For eksempel har artister som Amund Maarud og Kid Andersen vært på "treningsleir" hos etablerte artister her hos Muddy Waters. De har fått muligheten til å spille med og lære av andre artister med lang erfaring og gode kunnskaper. Samtidig har publikum i Oslo og også etterhvert ellers i landet visst hvor de skulle gå for å høre blues.

Hva betyr denne nedleggelsen for fremtiden, er det bare et midlertidig dropp før et nytt sted åpnes eller vil det sette mer varige spor?
- Det vil nok bare være et midlertidig dropp. Musikken finner egne veier og publikum følger etter. Krefter er allerede i gang med å finne et nytt sted hvor de kan gjenoppbygge ryktet om et sted for bluesfansen.

Hvor viktig mener du det vil være å raskt få åpnet et nytt sted?
Det haster med et nytt oppegående sted, men det er ingen bråhast. I løpet av våren bør imidlertid et sted være i drift igjen, ikke minst med tanke på artistene og deres mulighet til å spille på et sted hvor publikum vet at her spilles det blues.

Er det viktig at det nye stedet ligger i Oslo og da fortrinnsvis i sentrum?
- Ja, det er viktig at det ligger i Oslo sentrum, ikke minst med tanke på de tilreisende. Oslofolket er heller ikke spesielt reisevillige og setter derfor pris på at klubben ligger på et sted med godt kollektivtilbud. Når det er nevnt så finnes det faktisk utesteder i enkelte av Oslos bydeler som nå har satt opp klubbkvelder, med bluesrelatert musikk på programmet hver måned.

Hva tror du om fremtiden til Norsk blues og blues generelt?
- Bluesen er en crossover sjanger. Fremtiden ligger i å videreutvikle bluesen ved hjelp av nært beslektede sjangere. Urbluesen er tross alt en sjanger som ikke mange lytter til og heller ikke mange spiller i dag.

TEKST/FOTO: © HARALD OLSEN

Joe Bonamassa, født i Mai -77, begynte allerede som fireåring å spille gitar. Han utviklet raskt sitt enorme talent og har tidligere hatt æren av å åpne konserter for artister som B.B. King, Buddy Guy, Foreigner, George Thorogood, Robert Cray, Stephen Stills, Joe Cocker og Gregg Allman, for å nevne noen.
Fredag kveld var det altså Oslopublikumets tur til å oppleve den relativt unge gitaristen spille på John Dee.
Publikumsoppmøte var bra og salen var nesten full av forventningsfulle mennesker i alle aldersgrupper. Flere blant publikum fortalte om sine store forventninger til denne konserten og ingen av disse gikk skuffet hjem. Her var både sang og luftgitarspilling å se blant den yngre garde. Joe Bonamassa viste at han behersker flere stilarter og flere typer gitarer ved å presentere et variert repertoar av låter. Bandet virket godt samspilte og låtvalget satt bra, med en god blanding av rock, blues og akustisk materiale.
Dette var en fulltreffer av en konsert og vi regner med at Joe Bonamassa vil bli en hyppig gjenganger på norske festivalscener og hos norske bluesklubber de kommende årene.

Det gjør meg vondt å bringe nyheten om at André Vrolijk sovnet stille inn på Tønsberg Sykehus fredag morgen, den 23.mai. Noen av dere har sikkert hørt dette allerede, dårlige nyheter sprer seg jo som kjent raskt.
André har vært er god venn og kollega, og en viktig del av Tiger City Jukes siden han kom med i bandet i 1996. Han var da en fullbefaren bluesmusiker, som hadde spilt med folk som Rock Bottom, Vidar Busk og Knut Nordhagen.
Og vi fikk ikke bare en ny bassist inn i bandet; vi fikk også en flott sanger og komponist. Låter som "Denise" og "Memory Man" vil for alltid bli stående som noen av Tiger City Jukes' fineste låter. Han frontet selv sine egne låter, og var alltid treffsikker på vokalharmonier på scenen og i studio.
André var en åpen og allsidig musiker, og ved siden av blues også en fin tolker av Vreesvijk og Bellmann. Han rakk også å se at prosjektet "Herrene i hagen drar til sjøs" ble utgitt på cd, der han bidro med sang på norsk.
Det utvikles et spesielt brorskap når man jobber så tett sammen som i et band, man får virkelig satt sine sosiale egenskaper på prøve.
Sosial er også et nøkkelord når det gjelder André; han var en meget sosial og omgjengelig mann som elsket det gode selskap. Dette er nok en av gunnene til at vi har kunnet jobbe sammen så lenge, og farte land og strand rundt, uten store konflikter og krangel. Samtidig var han også karakterfast og bestemt, og vek aldri bort fra sine viktigste prinsipper.
Han merket de første tegnene til sykdom i romjula i fjor, og fikk etterhvert diagnosen leverbetennelse, men var ved godt mot, og innstilt på å bekjempe sykdommen. Vi trappet ned på aktiviteten med Tiger City Jukes, og bestemte oss for å fokusere på ny musikk til en ny skive, og å komme sterkt tilbake.
Dessverre viste det seg til slutt at han også hadde kreft i leveren, og at det ikke lot seg gjøre å helbrede dette.
Han rakk å gjøre ferdig sin siste låt, "Long Ride Home", og fikk spilt inn denne på provisorisk vis. Det er også godt å tenke på at han fikk gjort sin siste spillejobb, med Eagle Ridin' Papas, på Maskinistenes Hus i hjembyen Tønsberg.
André etterlater seg kone og to barn pluss en stor venneskare som vil savne ham dypt. Våre tanker går til hans nærmeste familie, som har slåss seg gjennom denne vanskelige siste tiden, og hvor forferdelig urettferdig det må føles å miste en god mann så alt for tidlig.
Begravelsen finner sted torsdag 29.mai, kl.10:30, i Nøtterøy Kirke.
Vi som har fått dele litt av levetiden din med deg vil huske deg for din varme personlighet, og når vi også er borte, vil musikken din stå igjen som et merke i evigheten. Hvil i fred, Compadre!
KNUT EIDE.
http://tcj.no/

Tekst/Foto: Terje Skogen.

Det var en meget vellykket konsert der ca 150 tilskuere koste seg i sommersola på Egerøy fyr, utenfor Egersund, den første juni-dagen i år.

Det var interessant og positivt å konstatere at det originale konsertstedet og tidspunkt trakk til seg et helt annet publikum enn det som besøkte den nylig avsluttede Dalane Bluesfestival.

Selv om Reidar var noe plaget av høysnue, var han i virkelig bra spillehumør denne strålende dagen.
Hans vittige pludring mellom sangene sammen med bidro til en god kontakt med publikum til tross for den fysiske avstanden var noe større enn normalt.

Sammen med Arne Skage ga han turpublikumet en 1 1/2 times minneverdig opplevelse denne søndags ettermiddagen.

Konserten var en del av kunst- og kulturprosjektet On The Edge som igjen er en del av Stavanger 2008.

Tekst/Foto: Terje Skogen.

BLUES FEST KICK OFF.

For sjette året på rad ble det arrangert kick off på klubben til Buddy Guy, Legend's. Her samlet arrangøren et stjernelag med blant annet Billy Branch, Ronnie Baker Brooks, Jimmy Burns, Pinetop Perkins, Willie "Big Eyes" Smith og eieren selv, Buddy Guy. Litt dårlig besøkt, tatt i betraktning de gode artistene. Det var nok plass til ca. 100 personer til. Et arrangement som dette fortjener absolutt fullt hus.

FESTIVAL I CHICAGO.

Til sitt jubileum hadde Mayors Office of Special Events satt sammen et gnistrende program, noe som gjorde det vanskelig å velge hvilke konserter som skulle prioriteres fremfor alle de andre. Med headlinere som Johnny Winter, Koko Taylor og BB King skulle man tro at dette ville bli en musikalsk suksess, noe det også ble. Det var imidlertid ikke de aller største og mest kjente artistene som sto for suksessen. Johnny Winter virker mer og mer sliten for hver opptreden, Koko Taylor sliter litt med helsen og glimter bare innimellom til, mens BB King har lagt seg til en uvane med å snakke mer enn han spiller og synger. Dog var BB Kings opptreden den beste av de nevnte. La for øvrig ikke bedømmelsen av Koko Taylor skremme noen fra å se opptredenen på Notodden senere i år, glimtene av gammel storhet innimellom er absolutt verd å få med seg.
Konsertene med Tony Joe White, Lil' Ed and the Blues Imperials, Little Willie Littlefield, Pinetop Perkins, T-Model Ford og Magic Slim and the Teardrops vil bli husket som de aller beste fra årets jubileumsfestival. T-Model Ford var som alltid spillesugen og klarte ikke engang å vente til han ble presentert. Han startet like godt spillingen før arrangøren var klar og måtte avbrytes for å få gjennomført den tradisjonelle presentasjonen og oppramsingen av sponsorer, som tross alt er med på å gjøre dette til verdens største gratis bluesfestival. Festivalen varer fra ca. elleve på formiddagen og til halv ti hver kveld. Etter dette er det bare å sette kursen for en av byens mange, svært gode, bluesklubber. Prøv en gang å besøke en klubb utenom de store kommersielle klubbene, det kan gi en opplevelse for livet da det her ofte er intimkonserter med topp artister selv om de ikke er kjent over hele verden.

Totalt sett en meget vellykket festival med enormt mye god musikk, som for undertegnede gir mersmak og lyst til å reise også neste år.