diverse5

Sangerinnen Deitra Farr, er i gang med norske konserter, i tillegg til utenlandske turneer. Etter at hun tidligere i år ble smidd i hymens lenker, har det skjedd at hun har fått etablert et norsk band tilpasset henne! Bandet er håndplukket blant de mest kvalifiserte musikere i Haugesund, som kan matche standarden til en Deitra Farr konsert. Bandet er et "Haugesunds all stars", og kalles "The Stop Trippin Blues Band". Bandet består av Roald Holmstrøm - gitar, Krister Palais - bass, Cliffi Grinde - Trommer og Rune Rødne - keyboards og Deitra Farr - vokal.
De har til nå gjennomført tre gigs hos House of Blues, i Skånevik, og flere andre festivaler/klubbgigs fastsettes i disse dager. Stilarten til Deitra Farr and The Stop Trippin Blues Band, er tilknyttet Deitra's konsertprogram, dvs, blues, soul, og turnelisten er eksklusivt sammensatt for Deitra's konserter i Norge og Skandinavia.

Tidligere i år var de på Island, ved Reykjavik Bluesfestival.
Deitra Farr sang med det lokale "Blue Ice Band", samt hadde en gospelkonsert i kirken.
Hennes svenske mann Krister Palais, bosatt i Norge, spilte bass med "Nordic All Stars Blues Band", som også gjorde en TV-show. Dette bandet bestod av Jolly Jumper, Big Moe, Petur Östlund, Björgvin Gislason og KK. KK, er artistnavnet til en islandsk stjerne. Krister tør også være kjent fra bandet Broken Boots.
Nå går Deitras turne til forskjellige europeiske, arabiske og afrikanske land.
Mer om Deitra Farr og turnelisten, finner du her.

Bruce møtte fansen i storform og hadde alle sammen i sin hule hånd allerede fra første akkord. Publikum lystret hvert minste vink som ble gitt fra scenen og svarte umiddelbart på hans flørting. Et hav av svingende og klappende hender kunne beskues over hele stadion, etter hvert som de klassiske låtene kom som perler på ei snor. Da han satte seg ned på scenekanten og kysset ei jente ble det rene Elvis-tilstander der fremme. Jentene hylte og vinket i håp om å oppleve det samme. En liten gutt ble svært så overrasket da Bruce stakk munnspillet sitt inn i hånda hans. En gave som helt sikkert vil få hedersplassen på hylla hjemme. Helt på slutten tok sjefen opp ei lita jente som han danset rundt med. Jenta hadde tidligere på kvelden også opplevd å få synge duett med Bruce.

Tekst/Foto:©Harald Olsen.

Mandag kveld var det duket for storfint besøk i hovedstaden igjen. Bruce Springsteen med sitt E-Street Band spilte for et fullsatt Valle Hovin. 40000 billetter som i følge arrangøren ble solgt i løpet av seks minutter. I tillegg var det en del mennesker som benyttet utsiktsmulighetene fra verand-aene på en nærliggende boligblokk samt en person som, med motor montert i ryggsekk-ramme på ryggen, svevde over stadion med paraglider. Om dette var kun for å overvære konserten vites ikke med sikker-het.

Etter gjentatte oppfordringer fra publikum entret endelig the Boss scenen, en drøy halvtime etter oppsatt skjema. Litt lett dusk-regn og grums i vokalens lydbilde i starten var det eneste som var å utsette på kveldens konsert. For ingen ting kunne legge en demper på denne folkefesten.

Til og med politiet gikk litt over streken denne kvelden. En betjent ble observert da hun stod og filmet konserten, fra VIP-tribunen. Selve konserten varte i godt over to timer, og i tillegg kom ekstranummeret på over en halv time. Bruce med E-Street Band leverte definitivt varene på Valle Hovin denne kvelden.

Enkelte blant publikum måtte dessverre hjelpes ut av Røde Kors' representanter mens noe få måtte "hjelpes" ut av stedets sikkerhetsvakter. Alt i alt løp konserten rolig for seg. 40000 tilskuere kunne gå fornøyde hjem etter nesten tre timer med topp underholdning, et minne for livet.

Tirsdag 22. juni var det duket for besøk fra en av den britiske bluesboomens opphavsmenn på Rockefeller i Oslo. John Mayall and the Bluesbreakers stod for en stor del av arbeidet som ble gjort for å få bluesen populær på det Britiske øyriket på 1960 og 1970 tallet, noe de skal ha all ære for. På 1970 tallet het dog ikke bandet hans The Bluesbreakers.

Tekst/Foto:©Harald Olsen

I tillegg til å bringe fram bluesmusikken ble han også regnet for å være en enorm talentutvikler i og med at han ga folk som Eric Clapton, Peter Green, Mick Fleetwood og John McVie sjansen til å vise seg fram.
Med seg, til å stå for oppvarmingen, hadde Mayall valgt Krissy Matthews Band. En trio som spiller både egne låter og en del coverversjoner. Stilen deres er lagt rundt den gitarbaserte bluesen. Bandet spilte flere gode låter, men hele showet ble ødelagt av konstante tekniske problemer med lyden fra bassgitaren. Feilen ble hele tiden forsøkt rettet på, men uten at teknikerne lyktes med dette. Til slutt følte bandet at dette ble så ille at de valgte å gå av scenen tidligere enn beregnet. Krissy Matthews Band virker som et bra band med dyktige musikere så la oss håpe at de har bedre lykke med seg neste gang de skal spille i Norge, noe de absolutt fortjener.
Etter litt spilling fra bandets side kommer John Mayall løpende ut på scenen, han skuler på publikum og gliser mens han trekker seg tilbake til instrumentet sitt og begynner å spille. De drøye 600 fremmøtte fikk se en heller tam start på kveldens konsert, hvor Mayall og co brukte fem-seks låter for å bli varme i trøya. Det samme gjorde da også naturlig nok publikum. Dog steg stemningen betraktelig etter at varmen hadde bredt seg og både John med band og publikum virket til å storkose seg. Deler av konserten ble viet til bandets siste plate som er en hyllest til Texasblueseren Freddie King, mens det innimellom også var plass til en god del gamle klassikere. Jeg har tidligere opplevd John Mayall and the Bluesbreakers ved to tilfeller, på Notodden og i Chicago, hvor han har virket totalt uinspirert og man skulle tro at spillejobbene var kjedelig pliktløp som han måtte gjennomføre. Heldigvis viste han seg fra en annen side store deler av denne konserten og folk kunne gå fornøyde hjem igjen etter at showet var ferdig.
Synd med de tekniske problemene til oppvarmingsbandet og litt lang tid til oppvarming av John Mayall før han virkelig begynte å spille godt, men god stemning og topp underholdning/musikk den siste delen av konserten oppveier for mye av dette. Absolutt verd inngangspengene.

Tekst/Foto:©Harald Olsen

Det hele startet tidlig på kvelden ved at den norske Elvisklubben, Flaming Star, holdt vorspiel for fansen. Klubben stilte med en salgsstand og pratevillige mennesker ved inngangen mens de viste en film om Elvis' karriere fra starten og til litt innpå 70-tallet inne i salen. Til stede var fans fra fjern og nær, i alle aldere, mange med Elvis skjorter eller gensere samt enkelte andre effekter. En god del av disse stammet nok fra suvenirbutikkene utenfor Graceland. Alle stolene i salen var opptatt og stemningen høy. Det var da tross alt kongen som skulle gjøres ære på.

Musikalsk sett var det da også noen av de fremste norske artistene innenfor sjangeren som stilte opp med sitt show. Telemarkingene Busk, Ackles og Flåta er alle drevne artister med forkjærlighet til Rock and Roll. Programmet var svært variert, med perler fra hele Elvis' karriere, iblandet en "twist" som tittelen på showet tilsier. For her var det tillatt med enkelte ablegøyer, egne tolkninger og en liten Duck-Walk fra Vidars' side under Chuck Berry's låt "Johnny B Goode".

Enkelte par våget seg tidlig ut på gulvet for en liten dans, mens det mot slutten av konserten var helt fullt av dansende par. Elvisfansen fikk det de var ute etter denne kvelden, topp musikk, topp artister, topp underholdning og en og annen liten suvenir fra Flaming Stars salgsstand. Denne klubben vil vi imidlertid komme tilbake til ved en senere anledning. Avslutningen med In the Ghetto, Suspicious Minds og Can't Help Falling In Love satte helt tydelig mange følelser i sving hos enkelte av de fremmøtte. Vi gratulerer artistene med en vel gjennomført konsert og håper på mer av dette slaget i fremtiden.

For alle Elvis' fans vil vi minne om konsertene med Elvis' musikere fra hans siste epoke. Det er satt opp en konsert i Trondheim og en i Oslo utpå høsten.

Nylig var det duket for skikkelig bluesrock på Summerfest Grounds i Milwaukee, Wisconsin.

Harley Davidson inviterte til jubileum, noe de har planer om å gjøre hvert femte år, og på fredagens program stod blant annet ZZ Top. Samlet var mange titusentalls motorsykler med tilhørende førere og nysgjerrige tilskuere. Det ble spilt musikk fra seks scener i parken ved bredden av Lake Michigan og alle scenene var godt besøkt. Noe eksakt antall tilskuere på hver scene foreligger imidlertid ikke. Det som er helt klart er at ZZ Top trakk folk nok til å fylle mer enn en full stadion.
Folk i alle aldersgrupper stilte opp, gammel som ung, og til tross for at de hadde tilbrakt mesteparten av dagen i sterkt solskinn med tilhørende høy tempertur var det god fart i publikum. Før reisen til USA hørte jeg at ZZ Top var over toppen og ikke lenger et band å regne med. Ikke kjenner jeg opprinnelsen til disse ryktene, men jeg vil på det sterkeste avkrefte disse. Dette var blues og rock i høy klasse fra start til stopp. Når låten "Waiting for the bus" glir over i "Jesus just left Chicago", noe den som regel gjør når ZZ Top spiller live, stiger stemningen og folk står igjen med gåsehud. Denne låten må være en av de beste blueslåter som er laget. Hele konserten var av topp klasse med klassikere hele veien, og ZZ Top har mange av dem.
Folkens, "ZZ Top are still going strong". La oss håpe Alf lykkes og at bandet kommer til Skånevik neste år.

Etter ei lengre pause omtrent midtveis i konserten takker kveldens hovedattraksjon publikum for sin tålmodighet og oppførsel samtidig som han beklager de tekniske problemene.

Tony Joe White er en gammel traver innen faget og vet hva han skal tilby publikum. Han står bak flere kjente og meget populære låter og disse står naturlig nok på kveldens "set-list". Rainy Night in Georgia, Polk Salad Annie og Steamy Windows er blant disse låtene, låter som folk vet å sette pris på. Konserten er en blanding av alt fra rolige ballader til energisk rock and roll. En bra konsert sett bort fra dårlig fremmøte og noen tekniske problemer, dog ikke helt som jeg husker Tony Joe Whites energiske opptredener i Sliperihallen på Notodden fra noen år tilbake.

Tony Joe White spilte for cirka 400 personer på Rockefeller i Oslo i September (24.9). Konserten startet med to låter av hans rolige swamp-blues, hvor han spiller alene. Deretter kommer bandet, bestående av en på tangenter og en på trommer, inn på scenen. Volum og tempo stiger samtidig som Tony Joe tar i bruk sine effektpedaler.
Stemningen blant de fremmøtte er god, men det er synd at det er så få av dem. 400 personer på Rockefeller gir inntrykk av at her er det glissen. Tony Joe White spiller som vanlig gitar og munnspill, dog dessverre ikke helt uten problemer av teknisk art denne kvelden. Flere ganger er hans tekniske assistenter inne på scenen for å prøve å løse disse, noe som resulterer i enkelte pauser som stykker opp konserten.

Anne Grethe Johansen (bildet til venstre), Laagendelta Bluesklubb, foredro om gode eksempler, i dette tilfelle var det organisering, opplæring av to nye unge band, i klubbens regi. Det førte til at begge bandene, Groovy Company og Laagendelta Blues Dukes, deltok i Union Blues Cup, under årets Notodden Blues Festival. Norsk Rockforbund (bildet i midten) tar HMS-delen veldig seriøst og benyttet lang tid på denne delen for delegatene. Også arrangøren av unionsmøtet 2008, Stavanger BluesClub's leder Svein Terje P. Førland (bildet til høyre), hadde et nyttig innlegg og organiseringen av klubben. En klubb som ble stiftet 1. mai, 1998, og som har avholdet samfulle 550 konserter siden starten! Dessuten ble klubbe kåret som Årets bluesarrangør i 2005!

Lørdagskvelden med The Sensational Blues Band, Eric "Slim" Zahl & The South West Swingers, Reidar Larsen & The Storytellers, bød på en sak som kanskje hadde kvalifisert til en liten omtale i The Guinness book of Records? Trommeslager, Atle Helland Strøm gjorde nemelig det kunststykke å tromme seg igjennom kveldens tre band, i løpet av 5 timer. Han rakk til å med å skifte skjorter!