Reisebrev - Dark Season Bluesfestival 2008

Verdens nordligste bluesfestival Dark Season Blues 2008 gikk av stabelen for 6. gang i helgen 23.- 26. oktober. Longyearbyen Bluesklubb som ble startet i 2001, er den stolte arrangør for dette vakre eventyret av blå musikk og mennesker.

Artistprogrammet i år var variert og av høy kvalitet som det pleier.
Ute er det vakker natur, polarnatt, kaldt og tørt vintervær som river i kinnene. Inne på hotellet og på konsertene lever artister og publikum side om side. Nye kontakter knyttes, relasjoner bygges, musikalske rom utvides. For dem som er redd kulde og vær, kan man fint overleve inne. Den lokale taxistanden er på pletten når det trengs, og de deg kjører fort fra sted til sted! Det er intimiteten i festivalen kombinert med langveisfarende artister, som gjør dette til den ene spesielle bluesfestivalen som bare må oppleves!

Flyet fra Oslo tok vel 4 timer, med mellomlanding i Tromsø. Det er bare en flyavgang per dag, så i cabinen er det stort sett bluesartister og publikum. Trivelige bluesfolk finnes overalt. Det er enda ikke blitt mørkt og vi får en flyrunde, sightseeing", mens vi kvitter oss med drivstoff før vi lander i Longyearbyen 78 grader nord.

23.oktober
Torsdag kveld var det tre konsertsteder å velge mellom: Det virket som om alle ville til Kroa der Super Chikan, Rita Engedalen og Billy Gibson spilte.
James Super Chikan Johnson, fra Clarks-dale, Mississippi, ble backet av Alexander Pettersen på trommer og Bill Troiani på bass, for øvrig to musikere som hadde flest spillejobber på hele festivalen, flere hver dag. Super Chikan gjorde en "super" konsert, selvfølgelig på egenlagde og dekorerte gitarer, slik folk husker ham fra Notodden Bluesfestival. Han tok publikum regelrett helt hjem, inn på juke jointen og hjem til kyllinggården i Mississippi. Det var store smil, energi og humor, jodling, kakling og "shake ass". Moro var det også da munnspilleren Billy Gibson hoppet inn på noen låter mot slutten.

Rita Engedalen & Backbone var neste ut. Spellemannsprisvinner Rita Engedalen som er aktuell med ny cd "The Tree Still Standing" fremsto så rett fram, sterk og ekte. Hun sang og spilte låter fra alle platene, og hun fikk med seg publikum på å "shake" i beste hill-country stil. Bandet til Rita, Backbone, bestod denne gangen av Morten Omlid, gitarer, Alex Pettersen, trommer, Bill Troiani, bass og Knut Nyheim, fele. Det slår oss at dette var et utrolig bra musikalsk møte mellom Oslo/ New York og Telemark/ Mississippi. Ritas stemme og gitarist Morten Omlid ER Mississippi Hill Country "to the bone". Det ble gåsehud da Nyheim, på fele, spilte på låta "Yellow Moon".
Billy Gibson var siste mann ut på Kroa, backet av solide Billy T Band. Gibson holder til i Memphis, og konserten var ikke langt unna cd-tittelen hans: "Prince On Beal Street". I tillegg til å være en glimrende munnspiller og sanger, fyrte han opp publikum med sin bokstavlig talt hoppende energi.

På Svalbar spilte Bedrock Bluesband, tidligere vinner av Union Blues Cup, for et fåtall torsdagspublikum, men antallet tok seg opp da svenske Little Jenny & the Blue Beans gikk på scenen. Dette er rett og slett et veldig bra band, og munnspilleren Jenny Bohman og jentene gav jernet, tøff bluesrock med tydelige bluesrøtter. Lotta på gitar - wow! Dette var en herlig og magesparkende oppvisning! Stedet Svalbar, var med i festivalen for andre året og er et supert konsertsted.

På Barentz Pub på SAS hotellet spilte Monika Nordli, som er aktuelt med ny plate: "Shipping Out", og deretter Blackbirds fra Oslo, bandet som Super Chikan ville gjøre om til "Bluebirds" etter å ha jammet med dem senere i helgen.

24.oktober
Fredag formiddag spilte Bedrock Bluesband på ungdomsskolen og Espen Liland & Tom Erik Holmlund (fra Greasy Gravy) i barnehagen. Vi andre gjorde oss klar til Blueslunch i Barentz Pub, der Billy Gibson og Billy T Band stod på programmet. Billy Gibson var først ut. Han var like energisk som dagen før, han kan sin blues og vet å underholde publikum. Han spilte helt til flybussen skulle gå fra hotellet. Han måtte rekke flyet som skulle bringe ham ned til Color Blues Festival-båten.
Billy T Band fortsatte Blueslunchen.

Det bør kanskje skytes inn her at Longyearbyen har mange muligheter for ute-aktiviter som sight-seeing, hundekjøring, båttur osv for dem som vil kombinere festival med friluft. Men mange benyttet nok pausene til shopping og sosialisering inne i varmen.

Fredag kveld møttes James Super Chikan Johnson og Rita Engedalen til det som i programmet var kalt: "From The Deep South to The Far North". Stedet var Funken Hotell, med konsert og middag. Knut Nyheim som spiller fele med Rita, ble med, og her fikk jeg referert at Nyheim og Chikan fikk en spesiell kontakt. Super Chikan sa senere at felespillet til Knut (eller "Nut" som han uttalte navnet), lød akkurat som "Grandpa's fiddle" fra da de spilte fele og diddle-bow på verandaen hjemme i Mississippi.

På Kroa spilte Billy T Band først før Greasy Gravy tok over. Billy T Band bestod av Bill Troiani, bass og sang, Alex Pettersen, trommer, Stian Jørgen Sveen, gitar og Ian Fredrick Johannsen gitar. Sistnevnte gjorde et kjempeinntrykk med sin finslipte sound og gitarspill. Bandet slapp sin cd "Little Mixed Up" på festivalen i fjor.
Greasy Gravy gav oss deilig soul og blues, og gjengen Holmlund, Endal, Liland, Furulund, Erstad med blåserne "The Car Keys", viste at de kanskje er ett av de tetteste og mest solide blues-liveband for tiden.

På Svalbar fredag spilte de lokale heltene Howlin' Huskies. Dette er Longyearbyens eget bluesband, noen heftige og rocka bluesfolk som det var herlig å få med seg. Det var bluesrock, driv og fryktelig heftig! Baren var også fylt til randen av publikum.
Etterpå tok Lousiana -fødte Sherman Robertson over. Gitaristen som var på Dark Season i 2006, har bl.a. spilt med storheter som Bobby Blue Bland, Junior Parker og Paul Simon.

Nede på Barentz Pub var det New Orleans og boogie med Dr. Bekken. Blaamyra Bluegrass måtte avlyse, så etter å ha spilt på Kroa, kastet Billy T Band seg i bandbussen og gjorde nok en konsert sammen med Dr. Bekken. Det ble litt av en opplevelse med mange gjesteartister, bl.a. Super Chikan, kom på scenen.

25.oktober
Lørdagens første konsert var Blueslunch på Barentz Pub, Greasy Gravy m/venner. De leverte igjen bunn solide saker. Det var blitt lørdag og "alle" var blitt venner. Sånt skjer på festivaler som denne. Dark Season Bluesfestival er en veldig nær, kompakt og sosial festival, og den store matsalen på SAS-hotellet og diverse nachspiel har nok også sitt å si.

Lørdagskveldens store begivenhet:
HUSET.
Dette er byens "Folkets Hus", plass til 600, to etasjer med nonstop konserter, 11 på programmet, fra 20.30 til langt på natt.
Alle skulle dit, hele byen, og det ble fort solgt ut. Noen langveisfarende kom ikke inn, og det var strengt; ikke engang ektefeller fikk stå på gjesteliste. Det trakk ned at det var kun to barer, så tålmodighet måtte til for å skaffe seg en kald en.
Nesten alle artistene stod på programmet lørdag. Dr. Bekken åpnet i første etasje og Rita Engedalen & Backbone i andre. Monika Nordi imponerte stort, med fin og egenartet stemme og selvskrevende låter. Med seg fra fastlandet var Andy Nesblom på bass og Torgeir Kopsland på gitar, og hun ble i tillegg supplert med Blackbirds. Videre i 1.etasje spilte Blackbirds, Blaamyra, Howlin' Huskies og Little Jenny & the Blue Beans. I andre etasjen gikk Super Chikan på etter Engedalen, deretter Bedrock Bluesband, Greasy Gravy og til slutt Sherman Robertson med band. Sherman leverte kanskje kveldens sterkeste konsert, med suverent gitarspill, god vokal og publikumsnærhet.
Huset er et supert "lokkale" i beste forstand; god plass å røre seg, plass for å danse og noe helt annet; en Gourmetrestaurant i 1.etg med egen vinkjeller som bør oppleves. Den lille scenen i første var varmt og trangt om plassen, suveren klubbstemning og en bar med alle rettigheter. Her avsluttet Jenny Bohman og jentene i solid stil og med masse girl-power.

26.oktober

Kirke konsert. Søndag var veldig mange av artister og publikum på reisefot hjem. Vi andre tok det rolig og ladet opp til konserten i Svalbard Kirke på ettermiddagen.

Dette ble nok en stor opplevelse, nedtonet og rørende stemning. Monika Nordli startet sammen med det lokale Svalbardkoret. Jenta fra Treungen i Telemark lager låter i sjanger roots- og country, og med seg i kirken var Nesblom og Kopsland. Rita Engedalen leverte bl.a. en utrolig versjon av Amazing Grace som ble forsterket av Knut Nyheims felespill. Sånt går rett til publikumshjertene. Rita og Svalbardkoret sang Jessie Mae Hemphill's "Lord Help the Poor and Needy" og Morten Omlid var med på akustisk gitar. Neste artist var Tor Einar "Dr Bekken", pianospill i høy klasse, også like stemningsfullt og tankevekkende. Super Chikan alene på sang og gitar, gjorde en del egne låter på sin selvdekorerte "St. Blues" el-gitar fra Memphis, og fikk med seg Rita Engedalen og Knut Nyheim på noen låter. Til slutt gikk alle artistene på i et finalnummer sammen med koret.

Knut Nyheim, for mange bluesfolk et nytt bekjentskap. Han spilte fele med Rita Engedalen på hennes siste cd, og han er egentlig fra Rjukan, fra en musikalsk familie der mor var organist i Rjukan kirke. Han trakterer til vanlig også tangentene i Remme Brothers Band fra Tranby i Lier.

Vel tilbake på hotellet var det middag før Blues jamsession på hotellet. Den startet ca kl 21 og varte til tidlig morgen. Grunnstammen var Billy T Band og jamverten Bill fikk opp bl.a. Morten Omlid, Dr. Bekken og Super Chikan. Knut Nyheim på fele tråkket til. Utover natta kom bl.a. en rekke gitarister på scenen, og videre overrasket lydmann Peter Lundell oss med heftige trommer og bassist Ellen Pettersen som supert avlastet Bill. Søndagsjammen var en morsom og sosial på alle måter, høy kvalitet på artistene, og et tydelig resultat av en svært vellykket bluesfestival.

Dark Season er sterke naturopplevelser og mangfold. All ære til festivalledelsen at de klarer kunststykket å kombinerer høy kunstnerisk kvalitet med folkelig nærhet. Kvaliteten på bookingen av artister gjør at langveisfarende bluesfolk tar seg råd til en relativt dyr helg.

Dark Season er sterke natur-opplevelser og mangfold. All ære til festivalledelsen at de klarer kunst-stykket å kombinerer høy kunstnerisk kvalitet med folkelig nærhet. Kvaliteten på bookingen av artister gjør at langveisfarende bluesfolk tar seg råd til en relativt dyr helg. Det er trivelige fastboende og svært sosialt på konsertstedene.
Festivalen anbefales på det varmeste.